Spillerutvikling i fotball: slik gir du individuell tilbakemelding som faktisk hjelper

Spillerutvikling i fotball handler sjelden om de store talene i garderoben. Det er de små, konkrete tilbakemeldingene til én spiller om gangen som flytter mest. Likevel gir de fleste trenere mesteparten av tilbakemeldingen til hele gruppa, og det lille som går til enkeltspillere er ofte generelt («bra jobba!») eller ropes ut midt i kampen når ingen får det med seg. Her får du en praktisk fremgangsmåte for å gi individuell tilbakemelding som spillerne forstår, husker og faktisk klarer å bruke.

Hvorfor individuell tilbakemelding gir mest utvikling

Når du snakker til hele laget, hører alle på, men få kjenner seg igjen. «Vi må være raskere i presset» treffer kanskje tre av fjorten spillere, og de tre vet ikke nødvendigvis at det er dem du mener. En beskjed gitt direkte til én spiller er umulig å misforstå på den måten. Spilleren vet at dette gjelder meg, og det er sagt ut fra det jeg gjør på banen, ikke ut fra et gjennomsnitt.

Ulempen er at det tar tid. Med femten spillere og to treninger i uka rekker du ikke å gi alle en grundig samtale hver gang. Derfor må individuell tilbakemelding være kort, planlagt og fordelt over tid. Det er dét resten av artikkelen handler om.

Velg ett fokuspunkt per spiller

Den vanligste feilen er å gi for mye på én gang. En spiller som får høre om førsteberøring, hodet opp, løp uten ball og posisjonering i samme pust, husker ingenting av det på søndag. Velg i stedet ett fokuspunkt per spiller for en periode på to til fire uker.

Fokuspunktet skal være konkret og mulig å se. «Vær mer aktiv» er ikke et fokuspunkt. «Når vi mister ballen, løp mot nærmeste motspiller med en gang» er det. Jo tydeligere du beskriver hva spilleren skal gjøre, desto lettere blir det både å øve på det og å oppdage når det lykkes.

Fokuspunktene bør også henge sammen med det laget jobber med. Trener dere på pasningsspill denne måneden, kan ett barn ha «spill ballen med én berøring når medspilleren er fri», et annet «se opp før du mottar ballen». Da får hver enkelt sin vinkel på det samme temaet, og du slipper å lage femten ulike treninger.

Slik formulerer du tilbakemeldingen

En enkel oppskrift som fungerer fra de yngste til de eldste er tre ledd: hva du så, hva som skjedde, og hva spilleren kan prøve neste gang. «Jeg så at du sto og ventet på ballen. Da rakk forsvareren fram først. Neste gang, prøv å gå to steg mot ballen idet den blir spilt.» Kort, konkret, og med en tydelig handling på slutten.

Spør gjerne før du forteller. «Hva så du selv i den situasjonen?» gir spilleren eierskap til løsningen, og du blir ofte overrasket over hvor mye de allerede har forstått. Når spilleren selv setter ord på det, sitter det bedre enn når du gjør det.

Spilleren skal gå fra samtalen og vite nøyaktig hva som skal prøves på neste trening, ikke bare om treneren var fornøyd eller misfornøyd.

Ros skal være like konkret som korrigering. «Bra!» er hyggelig, men lærer ingen noe. «Bra at du løp mot ballen der, det var akkurat det vi snakket om» forteller spilleren hva som skal gjentas. I barnefotballen bør det være langt mer av denne typen ros enn av korrigeringer, og rosen bør gå på innsats og valg, ikke bare på resultatet.

Timing: på trening, ikke midt i kampen

Midt i en kamp har spillerne lite kapasitet til å ta imot læring. Pulsen er høy, det skjer mye, og en lang beskjed fra sidelinja blir i beste fall støy. Under kamp bør tilbakemeldingen være ett eller to ord som spilleren kjenner igjen fra trening, for eksempel «press!» eller «hodet opp». Resten tar du senere.

På trening har du derimot alle muligheter. Stopp spillet kort når situasjonen oppstår, bruk tjue sekunder på å vise, og spill videre. Det er langt mer effektivt enn en lang gjennomgang etterpå, fordi spilleren husker situasjonen. Avslutt gjerne økta med ett spørsmål til den enkelte: «Hvordan gikk det med det du skulle øve på i dag?»

Unngå å ta tyngre samtaler rett etter en tapt kamp. Følelsene er store både hos spillere og trenere, og lite av det som sies da, blir husket på en god måte. Vent til neste trening.

Hold oversikt med enkle notater per spiller

Med et helt lag er det umulig å huske hvem som jobber med hva, og når du sist snakket med hvem. De stille spillerne faller lettest ut, fordi de verken krever eller får oppmerksomhet. Et lite notat per spiller løser dette, og det trenger ikke være mer enn dette:

• Navn og fokuspunkt. Det ene du og spilleren har blitt enige om.
• Dato for siste samtale. Slik ser du raskt hvem som har ventet lengst.
• Tegn på fremgang. Én setning om noe du så på trening eller kamp.
• Neste steg. Hva som blir det nye fokuspunktet når det gamle sitter.

Bruk to minutter etter hver trening på å oppdatere notatene. Når du så planlegger neste økt, kan du ta med deg to eller tre navn du vil følge ekstra opp, og velge øvelser der nettopp deres fokuspunkter dukker opp naturlig. Da blir tilbakemeldingen en del av planleggingen, ikke noe du improviserer når du tilfeldigvis husker det.

Spilleren eier målet, foreldrene støtter

Fra ti–elleveårsalderen kan spillerne i stor grad velge fokuspunkt selv, gjerne med to forslag fra deg å velge mellom. Et mål spilleren har valgt, blir jobbet med også når du ikke ser på. Fortell gjerne foreldrene hva barnet jobber med, så de kan spørre om det på vei hjem i stedet for om laget vant. Men hold det der: foreldrene skal støtte, ikke bli en ekstra trener i bilen.

Husk til slutt at individuell tilbakemelding i barnefotballen aldri er rangering. Målet er ikke at spilleren skal bli bedre enn de andre, men bedre enn seg selv forrige måned. Det er den sammenligningen som gir mestring, og mestring er grunnen til at de fortsetter.

Vil du ha fokuspunkt, dato og en kort notis per spiller samlet på mobilen, ved siden av øktplanene dine, er Matchday laget for akkurat det. Alt ligger lokalt på telefonen, uten konto eller innlogging, og du kan dele notatene med assistenttreneren som en lenke når dere deler på oppfølgingen.