Foreldre i barnefotball: slik får du ro på sidelinja på kampdag

De fleste foreldre i barnefotball vil bare én ting: at barnet skal ha det bra på banen. Problemet er at velmente rop som «skyt!», «løp!» og «pass på bakrommet!» ofte gjør det motsatte. Spilleren får tre beskjeder på én gang, treneren drukner, og det som skulle være en hyggelig lørdag ender i støy. Du kan ikke bestemme hvordan foreldrene oppfører seg, men du kan gjøre mye for å styre det. Her er en praktisk fremgangsmåte for å få ro på sidelinja, uten å lage konflikt.

Forstå hvorfor foreldre roper

Før du prøver å endre noe, hjelper det å vite hva som skjer. Foreldre som roper instruksjoner, gjør det sjelden fordi de mistror treneren. De gjør det fordi de er engasjerte, nervøse på barnets vegne og ikke har noe annet å gjøre med energien. Mange har heller ikke tenkt over at barnet ikke kan høre både trener og forelder samtidig.

Det betyr at løsningen nesten aldri er en strengere tone. Løsningen er å gi foreldrene en annen oppgave på sidelinja og å forklare, rolig og én gang, hvorfor beskjedene under kamp må komme fra én person.

Avtal kjørereglene før sesongen, ikke etter første kamp

Regler som settes etter en episode, oppleves som kritikk av den som utløste episoden. Regler som settes i august, oppleves som en del av laget. Bruk derfor sesongens første foreldremøte til å bli enige om tre eller fire enkle punkter for kampdag. Hold dem korte og positive:

• Vi heier på innsats, ikke på resultat. «Bra forsøk!» er alltid lov. «Hvorfor skjøt du ikke?» er det ikke.
• Beskjeder om spillet kommer fra treneren. Foreldrene heier, treneren instruerer. Gjelder også ved feil.
• Vi heier på begge lag. En god redning fra motstanderens keeper fortjener applaus.
• Dommeren er oftest et barn selv. Ingen kommenterer dommeravgjørelser fra sidelinja. Punkt.

Mange klubber har allerede egne foreldrevettregler. Bruk dem i så fall, og vis til dem. Da er det klubben som har satt rammene, ikke du personlig.

Gi foreldrene noe å gjøre

En forelder med en oppgave roper mindre. Det er så enkelt. Fordel små kampdagsroller på rundgang, så alle får prøve seg og ingen blir sittende med energien i kroppen:

1. Kampvert. Tar imot bortelaget, viser vei til garderobe og passer på at tonen på sidelinja er god. Mange kretser krever uansett en kampvert, og vesten gjør det tydelig hvem som har rollen.
2. Tidtaker. Holder styr på bytteintervallene sammen med deg, slik at du kan konsentrere deg om spillet.
3. Fotograf. Tar bilder av alle spillerne, ikke bare eget barn, og deler i gruppa etterpå.
4. Drikke- og klesansvarlig. Sørger for at flasker og jakker er på plass i pausen.

Den som er mest aktiv på sidelinja, er ofte den beste kampverten. Spør direkte og vennlig. De fleste blir glade for tilliten.

Plasser foreldrene riktig

Hvor foreldrene står, påvirker hvor mye de roper. Står de rett bak benken din, konkurrerer de med deg om spillernes ører, og spillerne hører alt. Be foreldrene stå på motsatt langside, eller i hvert fall et godt stykke unna innbytterbenken. Da får spillerne én stemme å lytte til, og foreldrene kan prate og heie seg imellom uten at det forstyrrer.

Si det som en praktisk ting, ikke som en irettesettelse: «Vi prøver at foreldrene står på den siden i år, så får spillerne en rolig side å høre beskjeder fra.» De fleste følger det uten diskusjon når det er sagt før første kamp.

Når noen roper likevel

Det kommer til å skje, særlig i jevne kamper. Ta det ikke der og da fra benken, og aldri foran spillerne. Et vennlig blikk eller en håndbevegelse holder i øyeblikket. Er det én forelder som gjentar seg kamp etter kamp, ta en kort og rolig prat på neste trening, ikke rett etter kampen. Start med det dere er enige om: at barnet skal ha det bra og lære mest mulig.

Forklar effekten, ikke regelen: «Når hun hører to beskjeder samtidig, stopper hun opp. Når hun bare hører én, spiller hun.»

De aller fleste forstår dette umiddelbart når det kobles til deres eget barn. Blir det likevel ikke bedre, eller handler det om utskjelling av dommer eller motstandere, skal klubbens ledelse inn. Du skal ikke være den eneste voksne som sier fra.

Bruk pausen og etterpå til å vise hva heiing er

Foreldrene speiler deg. Er du rolig i pausen, holder stemmen nede og snakker om løsninger i stedet for feil, blir sidelinja roligere over tid. Avslutt gjerne kampen med en rask runde der laget sier én ting som gikk bra, uavhengig av resultatet, og la foreldrene høre det. Da får de et språk å bruke i bilen hjem som ikke handler om hvem som vant.

Og husk å gi ros tilbake. En kort melding i gruppa etter en kamp der sidelinja var god, gjør mer for neste kamp enn ti påminnelser om regler.

Mye av roen på kampdag kommer fra at du selv har kontroll på det praktiske: oppstilling, bytteplan og hvem som skal inn når. Med Matchday ligger alt dette klart på mobilen før avspark, uten konto og uten nett på banen, og du kan dele bytteplanen som en lenke til tidtakeren og assistenttreneren så dere holder samme plan hele kampen.